Øllegaard

Øllegaard Andersdatter

1711- 1780

I arbeidet med slekta i Lofoten har jeg tatt utgangspunkt i formødrene mine. Den kystkvinnekulturen de representerte synes jeg er utrolig interessant. Det er vesentlig vanskeligere å lete etter kvinner enn menn bakover i tida. For eksempel var de eldste manntallene bokstavelig talt manntall - de omhandlet bare menn. Det samme gjelder for mange andre offentlig dokumenter der vi kan finne spor etter slekta.

Den eldste av formødrene vi finner konkrete data om er Øllegaard Andersdatter på Røst. Hun er født ca  1711 og død 1780. Jeg stusser over navnet Øllegaard. Kan ikke jeg huske jeg har hørt det før, og leter litt. Det viser seg å være en dansk form av Hildegard. Det synes jeg er stort. Tenk at min eldste kjente formor har samme navn som min store heltinne - Hildegard av Bingen (1098 - 1179). Hun var en kjent mystiker og klosterbygger i Rudesheim i Tyskland  og har etterlatt seg en stor og kjempespennende litteratur for eksempel om mystikk, liturgi, mat, urter, medisin, helse, skjønnhetspleie pluss en masse musikk.

 

Knut Nilsen sier i bygdeboka "Røstværingan" at Øllegaard sannsynligvis er søster til Berthe Andersdatter som var gift med Lars Baltzersen på Grav på Røst. I så fall kan hennes foreldre ha vært leilending Anders Pedersen (død 1734) og Margrethe Christensdatter fra Stamnes på Røst. Dette er imidlertid svært usikkert. Jeg velger derfor ikke å jobbe videre med disse antagelsene.

Skaug

Øllegaard giftet seg med Lars Thorstensen på Skaug. Vi vet ikke sikker når han var født bare at det var før 1721. Han var sønn av Thorsten Andersen og Maren Nilsdatter. Vi vet ikke når noen av dem var født. Maren døde i 1739, Thorsten før 1723.

Bryllupet sto i en av de gamle kirkene på Røst, som nå forlengst er borte. Det vi helt sikkert vet er at Øllegaard og Lars har lovet hverandre evig troskap, knelt sammen og fått velsignelsen som ektepar under denne gamle altertavlen fra 1500 tallet.

Lars kom fra en velstående familie. Det ser vi av Matrikkelen for 1723. Der er moren hans, Maren Nilsdatter, oppført som enke og eier av Skaug.

Like etter reformasjonen, 1566-67, viser landskylden at Kongen eide 2/3 av Skaug. På 1600 tallet var hele Skaug krongods. På ett eller annet tidspunkt på slutten av 1600 tallet, eller tidlig på 1700 tallet må Thorsten Andersen og Maren Nilsdatter ha fått mulighet til å kjøpe sin del av gården - og de må ha hatt penger til å gjøre en slik handel.     

Jeg har ennå ikke funnet noe som tyder på at Thorsten Andersen var jekteier. Fra 1620 til 1623 var det Nils Andersøn som var jekteier. Etter ham var det sannsynligvis sønnen, Søren  Nilssøn, som var jekteier fram til ca 1648.

Hvis Thorsten døde som en gammel mann tidlig på 1700 tallet, er det jo en mulighet for at han var en yngre bror av jekteier Nils Andersøn - og at han kan ha vært involvert i jektfarten og fått rikommen sin derfra på en eller annen måte.  

Øllegaard og Lars

I Øllegaard og Lars tid går det tilbake med Skaug som "høvdingsete". Jektbruket forsvinner fra Skaug til Nedrenes, der Nils Andersen er jekteier. Søster til Lars, Barbro, gifter seg med den nye jekteieren på Nedrenes.  På den måten blir Skaug gård involvert også i det nye jektbruket, men det har kanskje ikke blitt helt det samme.

Lars må uansett ha vært sterkt involver i jektfarten. Det ser vi av at han døde i 1770 på Bergensreisen. Og, som vi senere skal se, han kjente den mektige jekteiern på Værøy, Svend Jensen, svært godt. Jeg synes det peker i retning av at han kan ha vært jektstyrmann. 

Mens Lars var ute på fiske og på Bergensreise gikk Øllegaard hjemme på Skaug med ansvaret for en stadig økende familie. Ti barn har de hatt sammen:

Maren, født 1743

Malene, født i 1744

Christopher, født ca 1746

Anders, født 1746

Hans, født 1749

Mette Salomonie, født 1751

Ingeborg,  født 1754

 Johannes, født 1760

Christian, fødselsår mangler

Willas, fødselsår mangler

(At Christoper og Anders er født i samme år kan tyde på at de var tvillinger, men det kan like godt ha vært slurv i registrene, det var mye av denslags i de tider).

 

 

Alle barna til Øllegaard og Lars har fått tre håndfuller vann på hodet fra denne gamle døpefonten av tinn. Herfra er de korstegnet og velsignet for livet og evigheten.

 

Øllegaard hadde mye å gjøre. Det aller meste av det familien trengte av mat og klær ble produsert hjemme. Fra Querini har vi hørt at Røstværingene importerte en del stoff fra London og andre steder, men det meste av hverdagsklærne ble nok fremdeles produsert fra grunnen av hjemme. Ullgarn var det viktigste materialet. Det ble brukt til å veve vadmel av, og til å strikke undertøy, votter og sokker. Dette var helt livsnødvendig. Uten at fiskerne var utstyrt med ullundertøy, sokker og votter som holder på varmen selv når de er våte, ville de ha frosset ihjel i de åpne båtene sine om vinteren. Med andre ord, uten sauene og kvinnenes produksjon av garn og ulltøy, hadde det ikke kommet en fisk opp av Lofothavet. 

At spedbarna levde opp kan vi antagelig også takke vannavstøtende ullklær for.

I tidligere tider var det også kvinnene som vevde seilene av saueull, med en teknikk som gjorde at de ble vannavstøtende. Dette var en kjempejobb. Fra vikingetida vet vi at det tok lenge tid å veve et segl, enn å bygge en båt. Mange arkeologer mener at en av årsakene til kvinnenes høye status i vikingetida var at de var dyktige seilveversker.

At kvinnene på Røst og Værøy har vært dyktige veversker ser vi av  Aslak Bolts jordebok fra 1428. Kirken eide en gård på Mostad på Værøy. Her var leia før svartedauen satt til 20 alen vadmel. En alen var 62,75 cm - leia var altså 12,6 meter vadmel. Da skulle kvinnene først sortere og behandle ulla. Så måtte garnet spinnes på håndten. Det gikk med en anseelig mengde garn til en slik vev. Så var det å sette opp og renne veven, før selve vevinga kunne begynne. Så skulle stoffet behandles etterpå. En kjempejobb. Mostad var den eneste gården i Lofoten som betalte leia i noe annet enn tørrfisk.

Sammenhengen mellom saueholdet og fiskeriene, mener jeg ennå ikke er fullt ut forstått, selv om det med mange dyktige kvinnelige forskere er blitt vesentlig bedre. Mannlige forskere har hatt en tendens til å se på saueholdet som ren matauk.

At Øllegaard har vært flink til å spinne er ganske sikkert. Hun levde i en tid da spinnrokken, slik vi kjenner den i dag, ble vanlig i Norge. Det er sannsynlig at hun behersket begge terknikkene både håndtein og rokk. Plantefarging har hun sikkert hatt gode kunnskaper om.

Hva slags vev hun hadde er usikkert. Tidligere var oppstadvenen det man brukte til å veve stoff på. På 1700 tallet var flatvever kommet i bruk i Norge, ulempen med den var at den var mer plasskrevende.

 Å sy klær til den store barneflokken var hennes arbeid. Symaskiner var ikke kommet ennå, så her var det snakk om å sy for hånd.

Det hun sikkert brukte aller mest tid på var å strikke til den store familien. Døtrene gikk sammen med henne og lærte. Etter hver ble de viktige bidragsytere til familien. De har sikkert hatt det hyggelig når de satt sammen med håndarbeidene sine.

Barna sendes bort

I ekstraskatten for 1765 finner vi fire av barna til Øllegaard og Lars hos den mektige jekteieren Svend Jensen på Værøy - Christopher, Christian, Willas og Mette Salomonie. Svend Jensen oppgir Mette som stedatter.

I folketellinga for 1769 bor barna fremdeles på Værøy. Øllegaard og Lars er oppført med fire barn på Sørland: Mette og Willas 16 – 24 år Christopher og Christian 24 – 32 år.

Vi vet ikke når barna ble sendt til Værøy. Heller ikke om de dro samtidig, eller om det var slik at de eldste dro først og så kom de to yngste etter.

Alt dette virker helt ubegripelig på meg. Vanligvis var det slik at barn ble sendt bort fordi det hadde skjedd en tragedie hjemme - som oftest at far var død og mor ikke maktet å forsørge alle alene. På Røst skjedde det jo hele tiden forlis og ulykker, men det virker ikke som Lars var rammet. Han virker oppegående og arbeidsfør. Og å sende vekk eldstesønnen, som var stor nok til å bidra til familiens underhold, virker lite logisk. I tillegg var det langt til Værøy. Det tok mange timer å krysse det farefulle Røsthavet, så de har ikke hatt mulighet for å se barna så ofte.

På meg er det bare en forklaring som virker begripelig. Lars må ha gått med planer om å få jektbruket tilbake til Skaug. Derfor ville han at sønnene skulle lære jektdrift hos en ekspert. Men Mette da? Hun skulle lære den viktige fagkunnskapen til skippermadammen. Her gjalt det først og fremst produksjon av mat og klær til Bergensturen.  Hvor mye trengtes og hvordan skulle det være for å holde i mange uker. Like viktig var å ha oversikt over hva som tregtes av mel, sukker og andre fødevarer som skulle bringes nordover med jekta igjen. Med all denne kompetansen i familien, kunne Lars slå til på kort varsel hvis anledningen bød seg.

Var Øllegaard enig? Det får vi aldri vite. Ett er sikkert. Hun gikk der på Skaug og så over mot Værøy hver eneste dag - og lurte på hvordan barna hadde det.